 «Aamli Station» ved åpningen. Foto: Ukjent/Kent Sørensen ble opprettet da Arendal-Åmli- Treungenbanen ble forlenget fra Froland til Åmli i desember 1910. Offisiell åpning var den 17. desember, mens ordinær drift startet dagen etter. Banen ble forlenget videre til Tveitsund (Treungen) i 1913. Banen ble nedlagt i 1967. Les mer …
 Stasjonsbygningen i 2014 Foto: Siri Johannessen på Setesdalsbanen ble åpnet som stoppested ved den midlertidige driften i 1895, men hadde status som stasjon omtrent mellom 1920 og 1950. Stasjonen ligger i Øvrebø, Vennesla kommune.
Ut fra sin status som stoppested fikk Røyknes fra starten i 1895 kun et uværsskur lik de som sto på Hornesund, Syrtveit og Strai holdeplasser, alle tegnet av arkitekt Paul Due. I 1912 fikk Røyknes ny bygning, lik Flaten på Arendalsbanen og Svenkerud på Bergensbanen. Denne var preget av jugendstilen, tegnet av Harald Kaas (f. 1868). Det kom også vanntårn, bu for baneavdelingen og tønnestavbuer. Røyknes stasjon og de andre tilhørende byggene ble revet kort tid etter nedleggelsen i 1962.
Røyknes stasjon ligger i Vennesla kommune, Vest-Agder fylke, 28,38 km fra Kristiansand. Les mer …
 Strømfoss i 1917. På bildet ser vi den daværende observatøren og familien hans. Foto: Ukjent ligger i Aremark kommune, ved Strømsfoss sluser i Haldensvassdraget. Stasjonen, som ble oppretta i 1883, måler nedbør. Den er en av de eldste manuelle målestasjonene i Norge og er flytta kun fire meter siden oppstarten. Kontinuiteten gjør at stasjonen er svært viktig i klimaforskninga. Målestasjonene Strømfoss og Ørje ble starta av Fredrikshald Kanalselskap, den nåværende Haldenvassdragets Brukseierforening. Selskapet ville ha kontroll med nedbørsmengden i vassdraget som blant annet ble brukt til tømmerfløting. Les mer …
 «Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer. hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74). Les mer …
Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten) var av stor betydning fordi Nordområdet lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen ( 1611- 1613) hadde resultert i at områdene i nord til og med Vardøhus amt, ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. Handelsmenn i Bergen og i Trondhjem hadde sterke økonomiske interesser i Nord-Norge og trengte informasjon om fiskeriene. Hensynet til handel og næringsliv kom til å veie stadig tyngre mot slutten av 1700-tallet da handel og næringsvirksomhet ble liberalisert. I 1789 mistet borgerne i Bergen og i Trondhjem sine privilegier (enerett) på handelen med Nord-Norge. Under protester fra disse byene ble det etablert tre kjøpsteder (byer i moderne terminologi) i Nord-Norge: Vardø og Hammerfest i 1789 og Tromsø i 1794, og alle hadde naturligvis behov for kontakt med omverden. Les mer …
 Postfremføring omkring 1800 (Tegninger av Bloch og Holmboe, 1914) fra Stavanger til Trondheim var den siste av de landsdekkende postrutene som ble etablert. Det skjedde først i 1785, men på deler av strekningen var det blitt etablert postgang tidligere. Under gjennomgangen av ruten blir det diskutert hvorfor det tok så lang tid før ruten ble etablert i sin helhet og hvorfor det skjedde mot slutten av 1700-tallet. Lenge var samferdselen for dårlig til at postvesenet kunne benytte hest og vogn. Derfor var det vanlig at postføreren var ridende eller som på Vestlandet måtte benytte båt. Om vinteren ble slede eller i nord pulk benyttet. Flere steder som i Kystpostruten var fremkommeligheten så dårlig at postføreren måtte ta beina fatt og om vinteren benytte ski eller truger. Bildet viser vanlige fremføringsmåter for posten i forskjellige deler av landet omkring 1800. Ukentlig postgang ble besluttet opprettet mellom Stavanger, Bergen og Trondhjem i 1785. Hele rutens lengde ble beregnet til 898 km. Minst krevende var strekningen mellom Trondhjem og Molde, en strekning på i alt 244 km. Forholdene var betydelig vanskeligere på resten av postruten. Strekningen mellom Molde og Bergen var regnet ut til 451 km og mellom Bergen og Stavanger til 203 km. Les mer … | 
