| Smakebiter
|
 Salmebok på umesamisk, det eldste samiske litteraturspråket. er den språkgruppa innanfor uralske språk som blir snakka av samar. Dei samiske språka viser nærmast slektskap med østersjøfinske språk, som blant anna inkluderer finsk/ kvænsk, men slektskapet er ikkje nærmare enn at vi ikkje greier å skilje eit hypotetisk proto-samisk/finsk ut frå det generelle uralske rekonstruerte protospråket. Dei samiske språka kan inndelast i tre hovudgrupper: austsamiske språk, sentralsamiske språk og sørsamiske språk. I Noreg har sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk morsmålstalarar og offisiell status på kommunalt og fylkeskommunalt nivå innanfor Det samiske forvaltningsområdet. Pitesamisk har òg somme morsmålstalarar i Norge, og revitaliseringsarbeid er i gang. Skoltesamisk og umesamisk er lokalt utdøydd som morsmål i Norge, men revitalisering er aktuelt. I Sverige har sørsamisk, umesamisk, pitesamisk, lulesamisk og nordsamisk morsmålstalarar. Förvaltningsområdet för samiska språket, som dekkjer 19 kommunar per 2014, sikrar samiske tilbod i førskulen og eldreomsorgen, og i tillegg har ein rett til å bruke sitt samiske språk i møte med forvaltninga. Det finst likevel ikkje tilbod om grunnskuleutdanning med samisk som opplæringsspråk i Sverige. I Finland har nordsamisk, enaresamisk og skoltesamisk morsmålstalarar. Les mer …
Ole Enok Olssen født 1829 ved Tårnvatn i Rossfjord i Lenvik prestegjeld ble bosatt i Målselv. Han ble gift 1. august 1860 med Hanna Estensdatter født 21.mars 1834 og fra Tårnelv, som også er i Rossfjordbygda, men øst for Rossfjordvatnet. Etter at de hadde bodd et par år hos konas foreldre, rev de seg løs og flytta til Ole Enoks bror Andreas i Bjørklia i Målselv. Her starta Ole Enok utviklinga av Målselvnepa - det nordnorske eplet.
 Georg Karlstad fotografert på «kvilesteinen» i Prostgjerdbakken. Her var det at Ole Pettersson etablerte seg 10. februar 1826. Georg husker de brukte å kvile her når de gikk fra Tårnstad til Straumen på handel. Denne steinen ligger noen meter til høyre for der husene hans Ole Petterson sto, sett fra Tårnvatnet. Foto: Gunnhild Lauknes 2015 Ole Enoks far, Ole Petterson var kommet østfra, sammen med flere samer som kom over til Norge i det vi kan betrakte som en av de store folkevandringene på Nordkalotten. En tid bodde han i bygda Sultindvik, men flytta så til Prostgjerdbakken hvor han etablerte seg 10. februar 1826. Dette var et reingjerdeområde om lag en kilometer nord om Tårnvatnet, som i sin tid var satt opp av svensksamen Nils Nilsen Prost (f. 1751). Her ble han boende i seks år, rydda seg en liten gård og satsa på korn og poteter. Men han opplevde til stadighet at avlingene ble utsatt for tidlig nattefrost. Derfor flytta han igjen, lenger inn i skogen, og endte opp under Vassbruna øst for vatnet. Hit skal han ha kommet i 1832. Han ble den første oppsitteren ved det han benevnte Tornio - etter heimplassen sin på svensk side. Dette skal så ha vært bakgrunnen for at vatnet han bosatte seg ved ble hetende Tårnvatn. Skylddelingsforretningen på Tårnstad ble gjort torsdag 20. september 1832 og ble undertegnet av formann Hinberg, Tosten Jørgensen fra Finnland i Rossfjord og Anton Jørgensen Hals fra Tranøy prestegjeld, i tillegg til Ole Pettersson selv var også Haagen Brynildsen, Kirkevig i Tromsø prestegjeld og L.M. Schive.
Ole Petterson fikk kongelig skjøte på eiendommen sin den 10. mars 1847, skjøtet ble tinglyst 29. juni 1849, og avgifta ble på 45 spesiedaler.
Han ble gift med Anne Katrine Pedersdatter fra Luneborg i Målselv - som så ble Ole Enoks mor. I tillegg til Ole Enok fikk de Petrikke Helmine, Andreas, Johan Mathias, Peder Andreas, Tarald og Anne Elisabeth. Les mer …
Slubbo ( lulesamisk; nordsamisk šlubbu, pitesamisk slubbok; sørsamisk klobpe) eller digital nekrobasillose, òg kalla smittsam klauvsjukdom og fotrote, er ein reinsjukdom forårsaka av bakterien Fusobacterium necophorum og karakterisert ved eit hudsår og diffus betennelse i blautvevet i foten. Ved lengre tids sjukdom går betennelsen i fotknoklane og foten får ei karakteristisk klubbeform. Sjukdommen smittar særlig lett i samband med høg reintettheit under fuktige forhold. I tidligare tider med intensiv reindrift, da reinflokkane var små og dyra gjerne samla til mjølking o.a. på gjørmute plassar, var slubbo relativt vanlig, medan den ekstensive reindrifta med mindre reintettheit over mykje større område gjer at slubbo ikkje smittar så lett. Les mer …
SVD-Sámiid Vuorká-Dávviriid musea- ja historjásearvi Kárášjogas áŋggirda báikegottehistorjjálaš dokumentašunbarggu ovdii, mii berrešii leat SVD:ain ovttasbargu. Dáhtošeimmet hukset kulturmuitosuodjaleapmái ja sámi kulturárbái vuogádagaid mat fátmastit báikkálaš áŋggirdeaddjiid. Ollu museabarggut leat musea- ja historjáservviid eaktodáhtolaš bargguid duohkin. Báikkálaš museasearvi ásahii ja doaimmahii museadoaimma Kárášjogas 1930-logu loahpageahčen. SVD Museasearvi vuođđuduvvui 1939. Ovdal nuppi máilmmisoađi lei dávviriid čohkken doaimmahuvvon moadde jagi, ja muhtun priváhta dálus dollui dávviriid čájáhus. Máŋga sámi serve dán bargui, ja sámit leat leamaš sakka beroštuvvan museaásahusa ceggemis Kárášjogas. Priváhta olbmot leat geigen máŋga kulturhistorjjálaš dávvira SVD:ii, skeaŋkan dahje veháš máksámuša vuostá. SVD mihtilmas museaviessu rahppui 1972:s. Ovdal go museaviessu ceggejuvvui, bulii Sámiid álbmotallaskuvlla dávviriid vuorká. Dávviriid gádjo, muhto váldobeavdegirjjit dušše. Les mer …
|
|
|
|
