Ishavsskuta Polarulv
Ishavsskuta Polarulv ble bygd i 1945 for Thorstein Paulsen fra Dyrøyhamn i Dyrøy kommune i Troms, ved båtbyggeriet K. Christensen & Co, Moen i Risør kommune.
Fiskebåt
Polarulv ble fiskeriregistrert med «T -75-D». Skuta var på 91,14 br. tonn; 78 fot lang, 20 fot brei og stakk 9 fot dypt og ble utstyrt med en 120 hk. Hjelset-motor, produsert i Ålesund. Hun ble ombygd 1947. Fikk ny motor 1949. I 1950 fikk hun «Posebåter» i stål fra Kaarbøverkstedet i Harstad. I 1968 gjennomgikk hun en større renovasjon, før hun til sist ble ombygd i Grovfjord i Skånland kommune i Troms i 1973 og til sist kondemnert i 1981.
Ishavsfangst
Vinteren 1947/48 ble hun ombygd til ishavsskute ved Løvertsens slip i Asker. Blant annet fikk hun ishud og tillagt noen fot på lengden. Første turen til Vestisen, våren 1948, holdt på å gå aldeles galt. Først løsna masta (!), og da de kom tilbake etter reparasjon i Tromsø, løsna den innvendige flensen på propellhylsa. Kort fortalt måtte mannskapet til slutt trø til med byssepumpa og pøser for å lense maskinrommet – fordi hjelpemotoren da var satt ut av spill. Denne turen endte med bare 490 dyr. Året etter hadde man kommet til at maskinen var for svak, og bytta til en 300 hesters Crossley diesel.
Dory/Posebåt
Noen dager før jul i 1950 meldte Harstad Tidende at «den første helsveiste posenotbåt» var klar for levering fra Kaarbøverkstedet. Thorstein Paulsen fra Dyrøy skulle ha den første posebåten KMV produserte i stål. Harstad Tidende meldte at prisen på båten ble «den samme som for de som fabrikeres sørpå». Båt nr. to var allerede under arbeid. Posebåter hadde fram til nå vært solide trebåter som etter hvert fikk motor. Sørpå ble disse båtene kalt dory eller dorry, litt avhengig av hvor i landet man befant seg. I Nord-Norge ble betegnelsen posebåt, fordi den skulle handtere snurpenota som jo er som en pose. Opprinnelsen til dory finner vi blant annet på Newfoundland der de ble brukt som hjelpebåt under fiske for mer enn 100 år siden. Da var dette en båt formet som ei jolle eller jigg som ble satt på havet fra moderskipet for å dekke et størst mulig område. Den norske doryen var mye større, ca. 30 fot var vanlig. De kom i bruk sammen med snurpenota på sildefiske. Snurpenota ble fordelt med en halvdel i hver posebåt. Båtene gikk fra samme utgangspunkt i hver sin halvsirkel, samtidig ga de ut not, så nota til slutt danna en full sirkel. I denne sirkelen skulle silda nå være innesperret. Så ble nota snurpa i hop. Til slutt ble fangsten hovet ombord i snurperen eller en føringsbåt.
Stålposebåten
På 1930-tallet begynte man å sette motor i doryene. «Marna» dominerte med sine 16-24 HK og 24-32 HK. Dette var driftssikre og sterke motorer, men grådige bensinslukere. KMV sin posebåt var 9,9 meter lang, 2,8 meter bred og stakk 1,3 meter dypt. Den var bygd i 1/8-dels stålplater (tilsvarer ca. 3,5 mm) med spant i flatstål (av ukjent dimensjon). Motoren var en FN Morris på 12-24 HK. Lufttankene skulle være tilstrekkelig for å bære båt og not. Det maskindrevne notspillet, notrullen og et hånddrevet spill var av Kaarbøverkstedets egen produksjon. Båten gjorde ca. 8,5 mils fart, og skulle også være meget manøvreringsdyktig. Mellom «maskinrommet» og not-rommet var satt inn et tett skott.
Posebåtene i stål kan ha vært laget av hensyn til selfangsten i Ishavet. Det er gjort søk etter fartøy med dory i stål, som viser at av de 25 fartøyene som hadde slike båter, var 8 registrerte ishavsskuter fra Møre mens de øvrige i hovedsak var fra Rogaland. Rogalandsskuta «Hansobe» som ble solgt til Ibestad i Troms, og omdøpt til «Nordfalk» skal ha vært ei av de med posebåter av stål. Ellers finner vi at ishavsskutene gjerne hadde «selfangstbåter» i tre som ofte ble trekt med tynne galvaniserte stålplater, for bedre å takle isen. Disse fangstbåtene var gjerne om lag 1o fot kortere enn en dory/posebåt.
Snurperen i tre
Når fangsten var tatt om bord heiste snurperen posebåtene sine opp i daviter, en på hver side av galgedekket, med mindre snurperens størrelse gjorde at hun måtte slepe posebåtene etter seg. Men stålbåtene fra 50-åra da? Hvordan oppførte de seg mot skutesida på snurperen? Stål mot tre gir vanligvis at treverket må gi tapt. Slitasjen på skutesida ble kanskje i overkant av hva den tålte. Vi har forelagt problemstillingen til en av landsdelens eldre garde, en «nothund»: «Dette kan umulig ha vært noen suksess, ja, æ har faktisk aldri sett en posebåt i stål. De må jo nærmest ha skrella av huda på snurpar'n, kanske særli i låringa. Å, kors'n må de ha oppført sæ mot kvart-ainner når de møttes me kvær sin halvpart av nota!» Vår hjemmelsmann har drifta havet i mer enn 40 år. En annen av våre kilder forteller at ståldoryen «aldri fikk ordentlig innpass i markedet, før silda forsvant fra kysten ca.1957.
KVM
Harstad Tidendes reporter fortalte at driftsingeniør Yggeseth uttalte at verkstedet også hadde planer om å få produsert posebåter i aluminium, som da eventuelt ville bli et tonn lettere enn stålbåtene man nå arbeidet med. Det skulle også gjøres framstøt for å produsere noen mindre båter, med samme deplasement. Eksempler på slike bygg har vi imidlertid ikke funnet.
Ringnot
Posebåten forsvant da man gikk over til ringnot, der nota ble satt ut fra snurperen selv, og tatt direkte ombord igjen. Da tok man i bruk «slepelettbåten», som også gikk under betegnelsen «basbåten», først av tre, noen av stål og mange av plast. Mange posebåter ble bygget om til lystbåter på 1960 og 1970-tallet. Da sto det posebåter på omtrent alle kaier langs kysten, fra Rogaland til Troms. Det var jo romslige båter, robuste og vel egnet for kreative «gjør det selv-folk». Noen fikk pent overbygg etter ombygning, mens andre kunne bli helt ubegripelig stygge.
Eierskifte
I 1957 fikk et aksjeselskap med Olaf Jakobsen, Tromsøysund som hovedaksjonær med 16/30, registrert auksjonsskjøte på skuta sammen med Thorstein Paulsen og datteren Mayvor, som tilsammen fikk 14/30 av aksjepostene. Nå ble Polarulv fiskeriregistrert med «T-5-TD». Derved forstår vi også at hun fortsatt ble benyttet både til selfangst og fiske. Da kommunesammenslåinga kom i 1964 ble båten lagt inn under Tromsø og hun fikk nytt fiskerimerke «T-100-T».
Levendefangst av isbjørn
Dr. Thor S. Larsen, også kjent som «Isbjørn-Larsen», ble leder av biologisk avdeling ved Norsk Polarinstitutt fra 1972, etter å ha vært knyttet til instituttet fra tidlig på 1960-tallet. I 1967 ledet han en zoologisk ekspedisjon til de østlige Svalbard-farvann for å utføre økologiske og zoofysiologiske studier av isbjørn. Dette forsknings-studiet kom som en følge av en internasjonal konferanse om isbjørn i Fairbanks hvor Larsen var en av de norske deltakerne.
Ekspedisjonen arbeidet ut fra M/S «Polarulv» og de vitenskapelige undersøkelsene pågikk dels på ekspedisjonsfartøyet. Undersøkelsene var ledd i et flerårig forskningsprosjekt med deltagelse fra Norsk Polarinstitutt og Universitetet i Oslo. Isbjørnene ble skutt med piler som inneholdt muskellammende midler. Geværet var effektivt bare på 15-20 meters hold, slik at innfangningen var både krevende og risikabel. Når bjørnene var fanget inn og bedøvet, ble de fraktet om bord og plassert i et stålbur hvor undersøkelsene ble gjennomført. De ble veid og målt, og det ble tatt blodprøver og samlet inn biologisk data for nærmere analyser. Isbjørnene ble registrert med et merke påført et nummer i begge ørene og tatovert med samme nummer på innsiden av overleppen. En litt spesiell sak var at flere av bjørnene også ble malt med svart hårfarge på hver side av bakkroppen. Dette gjorde dyrene synlig på lang avstand slik at forskerne kunne følge isbjørnenes vandringer i isen. Men merkingen fungerte også beskyttende ovenfor jegere, fordi skinn av fargemerket bjørn ble regnet som verdiløst. Hele 51 isbjørner ble fanget, merket og undersøkt. Thor Larsen ledet flere tilsvarende ekspedisjoner med isbjørnundersøkelser ute i drivisen i årene som fulgte.
Så godt som ny(?)
En stor moderniserings- og ombygningsaksjon av «Polarulv» kom i stand 1967/68 ved Tromsø skipsverft og Tøllefsens skipsverft – ved Stakkevollveien i Tromsø. Hele framskipet ble nytt, dertil fikk hun både ny kjøl og akterstevn. Ny motor ble og bekostet, nå satte man inn en Rolls-Royce-motor med 585 hk. I framskotten ble lugarinnredningene også skiftet ut, men med samme stil som det som ble skifta ut. Da arbeidene var ferdig søkte rederiet om å få skuta registrert med byggeår 1968, men det ble avslått av Sjøfartsdirektoratet.
Til Grovfjord
De relativt omfattende restaureringer ved Tromsø-verftene var tydeligvis ikke nok, for i 1973 gikk skuta til Grovfjord der brødrene Sjøvoll som bestyrte E.M. Hansens slip og båtbyggeri fikk skifta dekk og styrehus. Nå fikk «Polarulv» styrehus i aluminium, som også den gang var en spesialitet fra dette verkstedet, noen år før Grovfjord Båtbyggeri kom på tegne- og konstruksjonsbordet, etter konkursen i E.M. Hansen-verftet. Vi har forelagt problemstillinga «nytt dekk» for Per Tande Sjøvoll, som finner det lite sannsynlig at det var hoveddekket som ble skiftet ut bare fem år etter at framskipet var bygd nytt. Sannsynligheten taler i større grad for at det var «galgedekket» som ble skiftet, samtidig som hun fikk nytt styrehus.
Kondemnert
I februar 1981 ble «Polarulv» strøket av skipsregisteret. Hun ble senket ved Ringvassøya, nord for Tromsø, i Veggefjorden i Karlsøy kommune.
Kilder
- Harstad Tidende 21. desember 1950
- http://baatplassen.no/i/index.php
- http://www.ishavsmuseet.no/
- Samtaler med
- Ottesen, Johan: Skuter på selfangst, Fotoarkivet – Ulsteinvik 2007.
- Internett: http://www.npolar.no/no/
- Samtaler med en snurpenot-fisker og Kaarbø-veteranen Mikal Olafsen, Harstad. Jarl A. Nilssen («fiskebåtekspert»), Kvaløysletta, Dr. phil. Thor S. Larsen, Nesoddtangen og Per Tande Sjøvoll, Grovfjord.