| Om Oslo sentrum
|
 Oslo sentrum, utsikt fra Operaen Grensene for Oslo sentrum går siden bydelsreformen i 2004 langs en linje fra Oslo havn ved Brynjulf Bulls plass langs Dronning Mauds gate, Munkedamsveien, Cort Adelers gate, Ruseløkkveien, Løkkeveien, Arbins gate, Henrik Ibsens gate, Parkveien, Wergelandsveien, Holbergs gate, Pilestredet, Grensen, Stortorvet, Kirkeristen, Storgata, Brugata, og Nylandsveien til Bjørvikautstikkeren. Området var tidligere noe større. Les mer ...
|
|
|
| Smakebiter fra artikler
|
 Maleri av Paulsen, etter et fotografi fra ca 1910. Hans Arnt Hartvig Paulsen (født 12. juni 1832 i Christiania, død 5. november 1914 på Ljan i det daværende Aker), i familien bare kalt Arnt, ellers ofte omtalt som H.A.H. Paulsen eller H.A.H i sin samtid, eller ved det populære kallenavnet «Køla-Pålsen» som har levde videre gjennom en rekke historier og anekdoter, var først sjømann og etter hvert skipsfører, reder, grosserer og kullimportør, men også en av Oslos mest legendariske byoriginaler. I 1870 gikk Paulsen i land og la sjømannslivet bak seg. Han tok handelsbrev og åpnet kullforretning på Timms eiendom i Tomtegata 26, mens han leide bolig hos Hans Konow i Oslo ladegård. I 1877 kjøpte han Dronningens gate 16 hvor han etablerte kontorer i første etasje og bolig i andre etasje.
I 1875 kjøpte han, 42 år gammel, et større område på den østre bredden av Akerselvas utløp av handelsfirmaet H. Holmboe & Co. Dette var land som var blitt opparbeidet ved hjelp av oppmudringer og utfyllinger fra de tidligere sagbankene og avsetninger. På den andre elvebredden med tilsvarende nyvunnet land lå Nylands mechaniske Værksted fra 1860.
Det nye området Paulsen kjøpte fikk matrikkelnummer 34 til Tomtekaia og han etablerte her sin kullforretning med avlossingshavn. Det var da han fikk kallenavnet «Køla-Pålsen». Han utviklet området og opparbeidet videre nytt land, som ble Tomtekaia 36, 38 og 40. Han fikk slik tilsammen et samlet areal på 8,74 dekar, og med en løpende kailengde på 186 meter mot Akerselva og 210 meter mot Oslo havn, i dag kalt Bjørvika. Det ble anlagt et sidespor fra jernbanen og Paulsens egne kaier kunne ta imot 13 skuter samtidig. Les mer …
 Tollboden. Denne ble oppført i 1790 etter en brann på bryggen i 1785. Den stod til 1895, da den ble erstattet med det nåværende bygget Tollboden og tollageret ved siden av må ha vært et av de stedene i Christiania hvor det på 1700-tallet luktet mye – og mest spennende. Gjennom tollboden passerte nemlig alle lovlig innførte varer som ankom byen sjøveien. Og siden byens handel økte gjennom århundret, luktet det trolig rett og slett også mer enn andre steder.
Av særlig duftende varer som ankom i gradvis økende mengder var kaffe, krydder eller tobakk. Disse var pakket i sekker og poser, eller kom i bunter, ruller og kasser som lukten lett sivet ut av. Det meste av varene passerte raskt gjennom tollboden og til kjøpmannen. Noe ble likevel liggende i opplag på tollpakkhuset. Passerte man pakkhusets trevegger, kunne man snuse inn lukten av alt som lå der.
Det ble i løpet av 1700-tallet i økende grad mulig for Christianias befolkning å snuse inn, og smake, varer som kaffe og ulike sorter krydder. Økt global handel brakte slike varer til Europa, og via steder som København, London og Amsterdam kom de til Christiania. Den økte tilgjengeligheten gjorde at prisene sank og flere gradvis kunne oppleve lukter og smaker fra fjerne steder.
Les mer …
 Illustrasjon fra boken "Vorstellung der sämtlichen Königl. Dänischen Armee" av Carl Bertram (1763). For en soldat tilknyttet Akershus festning på 1700-tallet var lukten av lær velkjent. Ikke bare var skoene og støvlene hans av lær, også belter, geværremmer, bandolær og patrontasker (og noen knapper). Mye av artilleriets utstyr hadde lærkomponenter, for ikke å glemme alt av seletøy og saler til artilleriet og kavaleriets hester. Utstyret måtte også jevnlig vedlikeholdes og pusses, blant annet med fett som blandet seg med lukten av læret.
Læret som sko og annet utstyr ble laget av, var blitt garvet. For Christiania var garving og skinnarbeid vokst frem som en viktig næring i løpet av 1700-tallet. På slutten av 1700-tallet var det mellom 15 og 20 garverier i drift. Mange av garverne var blant de mer velstående borgerne, som garverfamilien Berner. Da enken Dorte døde i 1738, var det i huset til sammen 3000 huder og skinn i ulike stadier av bearbeiding.
Uten garving vil hud og skinn tørke, bli stive og raskt råtne. Under garvingen ble kjøttrester og slintrer skarpt av, og rålæret lagt i groper eller kar, først med kalkvann, og senere med bark og vann. I løpet av de vel seks til åtte, tidvis tolv ukene rålæret lå i disse vannene skjedde den kjemiske prosessen som kalles garving. For garverfamilien Berner hadde alt forarbeidet med læret skjedd i deres hus i Kirkegata 13. Garvingen foregikk i kjelleren, verkstedet var i første etasje og på loftet ble læret hengt til tørk. For naboene, og familien selv, må luktet av gamle, råtne kjøttrester og våt, muggen pels ha vært ganske ram. Les mer …
 I forbindelse med rivinga i 1933 tok Norsk Folkemuseum bilder av både Brugata 15 og 13. På bildet kan vi se to hus i to og en halv etasje, hvor i alle fall toppetasjen er i bindingsverk.  Brugata 13 med skobutikk i første etasje og kafé i andre etasje. Foto: Narve Skarpmoen  Detaljer fra gårdsinteriøret i Brugata 13, datert til 1931. Adressen Brugata 13 i Oslo eksisterer ikke lenger. Nr 13 var en selvstendig adresse fram til dagens funkisgård med adresse Brugata 15 ble bygd i 1933. Funkisgården er så stor at den dekker tomta til nr 13 i tillegg til nr. 15.
På 1700- og 1800-tallet var dette Storgata 50.
Beskrivelse av tomten rundt midten av 1700-tallet
I branntaksten fra 1766 står det at eieren av denne tomten var Hans Simensen Bonhkov.[1] Det er dessverre lite informasjon å hente fra denne branntaksten, men det presiseres at tomtens verdi var 1090 riksdaler og at det fantes tre bygninger her; en hovedbygning, en sidebygning og en bakbygning, alle laget av lafteverk.
Beskrivelse av tomten rundt 1800
 Slik så Brugata 13 ut i 1920. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet bodde garvermester Holm Holmsen her.  Brugata 13 avbildet i 1933. I branntaksten fra 1797 kan man lese at tomten ble taksert til 900 riksdaler. Hovedbygningen var to etasjer høy, og bygget av lafteverk med steintak. Bygningen hadde en bjelkekjeller og et loft hvor korn ble oppbevart. Det var tre rom i huset, samt et kjøkken. Det fantes også en bakbygning i gården, bygd av lafteverk og med steintak. Denne bygningen var to etasjer høy, og hadde fire oppbevaringsboder.[2] I branntaksten fra 1802 beskrives bygningene på samme måte, men det opplyses i tillegg om at bakbygningen har fått to skur for oppbevaring av ved samt et fjøs. Tomten fikk også en betraktelig høyere verdi i 1802, 1800 riksdaler.[3]
Beboere i 1801
I folketellingen fra 1801 presiseres det at det er ett hushold på tomten.[4] Her bodde den 42 år gamle garvermesteren Holm Holmsen sammen med sin familie. Familien bestod av hans 51 år gamle kone Elisabeth Holmsen, deres elleve år gamle datter Johanne Holmsen samt deres onkel- og tantebarn, fem år gamle Sophie Hønse og 26 år gamle Anne Blom. I tillegg til dette hadde familien en tjenestepike (38 år gamle Maren Knudsdatter), en garverdreng (19 år gamle Ole Johnsen) og to garversvender (24 år gamle Peder holm og 32 år gamle Ole Løvstad).
1875
I følge folketellingen for 1875 holdt kjøpmann Carl Martin Møller og garver C. Holter, begge fra Drammen til i gården. Les mer …
 Brugata 1 sett fra Brugata. Brugata 1 i Oslo er en bevaringsverdig femetasjes hjørnegård bygd i 1893–1895. Det opprinnelige formålet med bygningen var å drive bakeri. Et synlig spor etter dette er en uforholdsmessig stor rundpipe i bakgården. Dette bakeriet måtte gi opp driften etter nokså kort tid. Seinere har det både vært utleieleiligheter og en mengde små og større bedrifter her. Folkekinematografen ble åpnet i 1905 av Carl Otto Severin Gladtvet, i andre etasje. Her jobba også sønnen Ottar Gladtvet som maskinist og altmuligmann - han ble seinere kjent som filmregissør. På 30-tallet rommet husets andre etasje Gunerius kafé, som var et samlingssted for NKU-ere. [5]
Karen Gledje åpna i 1907 Storgadens Modeforretning i bygningen.Folketellingen for 1943 viser at det på det tidspunktet under krigen var ti leiligheter i denne gården, med til sammen 35 beboere. En ettroms på 16 kvadratmeter kostet på den tida 24,30 i måneden, mens husleia for en 6-roms var 168,66 kroner i måneden. I tillegg til leilighetene fantes det her hele åtte butikker, fire kontorer, en kafé, to lagerlokaler og ett verksted. Les mer …
Brugata 14s hovedbygning ble først bygd i 1791. I følge Alf Næsheims artikkel «Ærverdig bygning med farverik fortid» var byggherre garvermester Jens Pedersen Holm. Mange mennesker har vært innom eller vokst opp i denne Oslo-bygården. Blant annet har både Hans Gude og Christian Schou bodd her.En ny gård ble bygget på tomta i 1871, og denne hovedbygningen ble atter revet i 1986 til fordel for en forretningsgård som i 2010 inneholder blant annet en av Brugatas to avdelinger av kioskkjeden 7-eleven. Bakbygningen fra 1791 står fremdeles, men har et glasstak som har omgjort bakgården til et inneområde. Huset er bygd i bindingsverk, og har to etasjer og svalganger. Det skiller seg dermed tydelig fra de omkringliggende bygningene. I 2010 huser bygningen Queens pub og pianobar, hvor det er levende musikk flere dager i uka. Her samles byens Rosenborgsupportere når det er kamp. Les mer …
|
|
|
|
|
|
|
|
| Kategorier for Oslo sentrum
|
|
|
|
|
| Mest lest
|
|
|
|
.png)
