Peder Lobben (født 10. mai 1858 i Modum, død 19. oktober 1954) var en anerkjent ingeniør og lærebokforfatter. I flere perioder bodde han i USA, men i 1914 flyttet han tilbake til Norge, der han kjøpte eiendommen Vestheim i daværende Kråkstad kommune. Vel hjemme igjen satte han i gang arbeidet med å etablere en brevskole etter forbilde av The International Correspondance School der han selv hadde tatt sin tekniske utdannelse. Peder Lobbens Tekniske Korrespondance-Skole ble startet i Kristiania i 1916. Skolen kunne tilby kurs i matematikk, fysikk, kjemi og elektronikk. Mange, både i Norge og i andre land, benyttet seg av denne brevskolen. I 1938 hadde skolen hatt rundt 16.000 elever. Les mer …
 Junger Foto: Per Ivar Søbstad er et skogsvann i Øvre Eiker kommune, ca. 4 km vest for tettstedet Ormåsen. Det er et populært badested, fiskevann og rekreasjonsområde. Det ligger en del hytter ved vannet, men det aller meste av strandlinjen er likevel tilgjengelig for allmennheten. Vannet ligger 214 m.o.h., har et flateinnhold på rundt 400.000 kvadratmeter og omkrets på drøyt 5 km. Vannet har tilsig fra Rørtjenn, Kvennetjenn og Svarttjenn, samt flere mindre bekker. Det har utløp via Jungerbekken og Dørja til Fiskumvannet. Les mer …
 Soknekirken St. Paul i Bergen. er den katolske menigheten i Bergen. Den første soknepresten ble utnevnt i 1857, og 1858 regnes gjerne som grunnleggelsesåret for menigheten. Formelt ble den det året en misjonsstasjon, og i 1870 ble den selvstendig menighet. Soknekirken St. Paul sto ferdig først i 1876. Det ble raskt etter at St. Olav menighet var oppretta i Christiania i 1843 lagt planer for en misjonsstasjon i Bergen. Selv om det nok hadde bodd katolikker i Bergen i tida etter reformasjonen, hadde de aldri fått begrensa religionsfrihet slik det var i bergstadene og i Fredrikstad. Det var derfor svært få katolikker i byen, og dermed lite grunnlag for å etablere en menighet på kort sikt. Det som allikevel lokka, var dels at Bergen var en svært viktig by, i mange henseender langt viktigere enn Christiania, og dels at det på grunn av den store skipstrafikken ville være et stort antall katolikker som hadde kortere eller lengre opphold i byen. Sokneprest Gottfried Ignatius Montz i Oslo og pater Johan Daniel Paul Stub, som var bergenser, var derfor villige til å forsøke å etablere noe i byen. Fram til 1845 var det bare i Christiania de hadde lov til å etablere fast virksomhet, men i 1845 kom dissenterloven, og dermed var det åpent for nyetableringer. Les mer …
 Haglebustøtta er reist i området der trefningen sto. Navnene på sju falne Milorg-jegere er skrevet inn på minnesmerket. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket (1964) var en trefning 26. april 1945 mellom norske milorgstyrker fra basen Elg og norske og tyske politisoldater tilknyttet det tyske politiet. Trefningen fant sted ved Haglebuvatna i Eggedal. Lokale hjemmestyrker deltok i et befalskurs ved Haglebu da en tysk patrulje gikk opp fra Eggedal for å lete etter våpenlagre de hadde fått tips om under en razzia. Selv om Haglebuslaget i seg selv bare var en lokal trefning, mener man at den fikk en viktig konsekvens senere. Mens mange frykta at kampene kunne føre til en hardere innsats mot Milorg, ble trefningen i stedet et nederlag for nordmennene som var i tysk tjeneste. I krigens siste fase kan dette ha bidratt til at frontkjemperne i svært liten grad motsatte seg kapitulasjonen, og at man dermed unngikk at den tyske overgivelsen ble fulgt av kamper mellom Milorg og frontkjempere. Les mer …
Lars Reinton (født 29. mars 1896 i Hol i Hallingdal, død 15. oktober 1987 i Oslo) var lærer og historiker, dr. philos. Fra 1955 var han statsstipendiat. Reinton viet store deler av sitt liv til å skape en god vitenskapelig og organisatorisk ramme om lokalhistorien, og det er denne innsatsen han huskes best for i dag. Han var blant annet leder for Landslaget for bygde- og byhistorie i 25 år, fra 1945 til 1970. Hans bygdebok om hjembygda Hol ble veiledende for senere verk. Også mye av hans akademiske arbeid er nært knyttet til lokal- og slektshistoriske temaer. Det gjelder definitivt hans doktoravhandling fra 1939 om Villandane, og kan med god rett sies også om hans seinere store arbeid om seterdrift i Norge. Les mer …
Drammenslinjen er betegnelsen på forsvarsverkene som ble satt opp på nordsiden av Drammensvassdraget i siste halvdel av 1890-årene. Utgangspunktet var det norske ønsket om en løsning i den såkalte konsulatsaken, som i realiteten var et ønske om å få føre en egen utenrikspolitikk. Vår unionspartner Sverige satte seg stadig imot dette ønsket og truet i 1895 med krig. I kjølvannet av dette fulgte en sterk norsk opprustning, blant annet i Drammensområdet. Innseilingen til Oslo og Drammen var på denne tid effektivt sperret av Oscarsborg i Oslofjorden og Svelvik befestninger i Drammensfjorden. Oscarsborg og dens plass i historien er vel kjent, og i denne sammenheng ble Drammen Forsvarsforening stiftet i 1889 med det formål å sikre oppseilingen til Drammen ved å befeste Svelvikstrømmen. Dette initiativ resulterte i anlegg av et batteri bestående av 3stk 15cm Krupp kanoner på Ryggen og et større kontrollerbart minefelt i Strømmen. For å hindre en fiende i å krysse Drammenselven fra områdene Skoger/ Konnerud, ble et omfattende artilleri- og infanteriforsvar forberedt på elvens nordside. Les mer …
 Postkort som viser Katfos. Originalen tilhører Otto Fotland. Foto: Ukjent var en papir- og cellulosefabrikk som lå ved Kattfoss i Drammenselva ved Geithus i Modum kommune. Bedriften ble etablert i 1898 som Katfos Cellulosefabrik og var den siste treforedlingsbedriften som ble etablert på Modum. Selskapet skulle produsere sulfittcellulose og dannes med en kapital på 600 000. Ved aksjeinnbydelsen var dette forhøyd til 700 000, men det skulle vise seg at behovet for anleggs- og driftskapital var om lag dobbelt så høyt. Fortjenestemulighetene innen tremasse ble ansett for uttømt i midten av 1890-årene og man mente at mulighetene nå lå i cellulose og papir. Celluloseteknologien var fortsatt ung. Bare en liten del av vannfallet ble tenkt unyttet og bedriften hadde derfor muligheten til å gå over til elektrisk-kjemisk fremgangsmåte i stedet for å fyre med kull. Produksjonen ble beregnet til 5 000 tonn cellulose. Bedriften ble solgt til Follum Fabrikker i 1970, og papirproduksjonen ble avviklet i 1983. Les mer … | 
.jpg)
