 Glasshytten ved Værket. Her ble kobolt blandet med pottaske og smeltet sammen til glass. Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005) ( Blaafarveværket) (egentlig Det Kongelige Modumske Blaafarveværk, senere Modums Blaafarveværk) er en tidligere norsk gruvebedrift ved Åmot i Modum kommune i Buskerud. Det var Norges største industribedrift på 1800-tallet, og utviklet blåfarve fra koboltmalm, som ble benyttet i papir-, porselens- og glassindustrien. Det norske Blaafarveværket dekket på det meste 80 % av verdensmarkedet for blåfarve, og ble grunnlagt av den dansk-norske kongen i 1770-årene. Allerede i 1788 eksporterte verket blåfarve til Kina og Japan. Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av kongen til den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg, og ettersom den norske staten ikke kunne løse inn pantet etter krigen ble verket i 1822 solgt på auksjon til den da 27 år gamle forretningsmannen Benjamin Wegner på vegne av et konsortium som til slutt bare inkluderte ham selv og bankieren Wilhelm Christian Benecke. Benjamin Wegner bosatte seg i Norge og ble generaldirektør for bedriften. Les mer …
 Heinrich Arnold Thaulow, maleri av Peter Petersen  Svovlbadet Sandefjord i 1851, litografi etter tegning av Heinrich Arnold Thaulow. Badehuset er den hvite bygningen med søylefront litt til høyre for midten av bildet. Thaulow var selv arkitekt. Heinrich Arnold Thaulow (født 10. juni 1808 i Slesvig, død 19. august 1894 på Modum), var lege og næringsdrivende, med store inntekter fra Ringerike Nikkelverk. Thaulow er ikke minst kjent for sin innsats for norsk kur- og badevesen, i Sandefjord og på Modum. Han støtta også flere unge kunstnere.
Han var født i den dansk-tyske byen Slesvig, men farens slekt kom fra Norge. Hans far Johan Fredrik Thaulow (1768–1833) var født i Kristiansand i 1768 og ble amtsforvalter i Aabenraa i Nord-Slesvig. Hans mor Caroline Henriette Tugendreich Looft (1777–1852) var fra Wandsbek i Holstein, nær Hamburg. De fikk 9 barn. Tre ble tyske, for byen Aabenraa ble i 1864 Apenrade i det tyske Schleswig. To havnet i Danmark, men fire sønner vendte tilbake til forfedrenes land Norge. Heinrich Arnold og hans brødre: apoteker Harald Conrad Thaulow, far til Frits Thaulow, professor i kjemi Moritz Christian Julius Thaulow (1812–1850) og tollkasserer Johan Frederik (Fritz) Thaulow i Sandefjord. Gustav Ferdinand Thaulow (1817–1883) ble professor i filosofi i Kiel, og Georg Philip (1821–1894) ble direktør for en sjømannsskole i Bremen.
H.A. Thaulow var oppkalt etter sin farfar Henrik Arnold Thaulow (1722–1799) i Kristiansand, og det samme var fetteren Henrik Arnold Wergeland. De to fetterne sto gjennom hele livet i vennskapelig forbindelse, og de hadde mange felles karaktertrekk.
<onlyinclude> Les mer …
Kongssagene er navnet på et område på Åmot i Modum. Det ligger ved Drammenselva og Simoas møtepunkt ved Kongsfoss. Hele området nedenfor og syd for fossen tilhørte før reformasjonen biskopens «Biskopsrud». Allerede den gang var det flere sagbruk ved fossen, og de første sagene var trolig såkalte flomsager.
«Biskopsrud» ble kongens gård etter reformasjonen og navnet på gården ble etter hvert til Buskerud. Naturlig nok ble sagene og fossen kalt Kongssagene og Kongsfossen. Kongshaug/Kongshøy i nærheten var også kongens eiendom. Kongen solgte Buskerudgodset i 1688 og det hadde deretter flere eiere. Peter Collett kjøpte godset i 1762 og det var i Colletfamiliens eie fram til 1883. Les mer …
 Åmot bru over Akerselva. Foto: Chris Nyborg (2013) Åmot bru (tidligere Aamodt bro eller Åmodt bro) er ei gangbru over Akerselva på Grünerløkka i Oslo. Brua ble satt opp i 1957 ved Seilduksdammen i Akerselva hvor det var planlagt bygging av nytt Teknisk Museum. Den påtenkte museumstomta var imidlertid ikke stor nok, og museet fikk derfor lokaler i et nytt bygg ved Frysja på Kjelsås i 1985.
Brua er kjent på grunn av en inskripsjon på en støpejernsplate på en av brupilarene hvor det står:
- 100 MAND KAN IEG BÆRE, MEN SVIGTER UNDER TAKTFAST MARSCH. Les mer …
 Haugfossen i Simoa, Modum Foto: Sindre Skrede (13. juli 2005) ved Haugfoss i elva Simoa ved Åmot i Modum produserte tremasse for papirindustrien. Sliperiet ble anlagt i 1894 og lagt ned etter en brann i 1926. Oppstarten skjedde mens Blaafarveværket sang på det siste. Initiativtager var verkets direktør, Benjamin Gottschalk, som foreslo ovenfor de tyske verkseierne å anlegge et tresliperi i stedet for å legge ned verket. Lønnsomheten ved Blaafarveværket hadde vært stadig synkende, og produksjonen var over mange år trappet ned. Anleggelsen av et tresliperi ved Haugfossen ble derfor hilst med glede av Nymoens innbyggere. Haugfoss var det siste tresliperiet som ble anlagt i Drammensdistriktet under tremassens store æra. Gottschalk ble direktør for begge bedriftene og hadde nok hatt en skjult agenda med opprettelsen av tresliperiet. Hans plan var at tresliperiet skulle skaffe kapital, slik at bergverksdriften skulle fortsette, men produksjonen ved verket ble lagt helt ned og avsluttet i 1898. Les mer …
 Kongssagene Brug ved Kongsfoss, Åmot i Modum 1890.
Gregersen bodde i 1. etasje, Mørch i 2. etasje i den hvite, toetasjes bygningen oppe til venstre i bildet. Kongssagene Brug var det første tresliperiet i Modum og det tredje i Drammensdistriktet. Det var anlagt av svogrene Johan Gregersen og Otto Mørch. Anlegget var i sin helhet konstruert og montert av Myrens verksted ved Akerselva i Kristiania. Bruket ble bygd i 1870 ved Kongsfossen, nær elva Simoas utløp i Drammenselva. Produksjonen var i gang i 1871 og opphørte i 1937/38.
Beliggenheten tilfredsstilte behovene for lønnsom drift. Vannkraft til turbinene fikk de fra fossen. Det var god tilgang på tømmer via elvene. Få år tidligere hadde kommunen bygd bru over Drammenselva (Åmodt bro), noe som ytteligere forenklet den korte transporten av den ferdige massen fra sliperiet i Kongssagene til jernbanestasjonen som lå på den andre siden av elva.
De første årene besto arbeidsstokken av 13 mann, men den økte i løpet av 1870-årene til om lag 20. Det var primitive forhold i tresliperiet og opptaking av tremassen var tungt arbeide med mye vannsøl. Ferdig masse ble lempet i strisekker for hånd, for deretter bli presset i sekker til plater. Platene ble så pakket i trekasser for transport. Årsproduksjonen ved slutten av 1870-årene var 2000 tonn. Les mer … | 
