| Om Gudbrandsdalen
|
 Johannes Flintoe: «I Guldbrandsdalen». Påskrift nedst: “Blanke Knapper. NB smalere fine, grønne Kanter paa Knaphuller &c”. Bildet er truleg frå andre halvdel av 1820-åra, men kan kanskje vera frå så seint som 1830. Distriktet omfatter tolv kommuner: Lesja, Dovre, Skjåk, Lom, Vågå, Sel, Nord-Fron, Sør-Fron, Ringebu, Øyer, Gausdal og Lillehammer. Pr. 1. januar 2007 var det 69 602 innbyggere i Gudbrandsdalen, fordelt på 15 342 km². I nord er Otta regionsenter, mens Lillehammer er senter i sør.Som distriktsbetegnelse er Gudbrandsdal først og fremst knyttet til fogderiet med samme navn. Embetsdistriktet tilsvarte de tolv kommunene som er nevnt ovenfor. Fram til 1862 hørte også Sollia i Hedmark til Gudbrandsdal fogderi. Fogderiet ble fra 1861 delt i Nordre- og Søndre Gudbrandsdalen fogderier med skille mellom Nord-Fron og Sør-Fron. Fogderiembetene i Gudbrandsdalen ble avskaffet i 1909. Fra samme år ble Gudbrandsdal politimesterembete opprettet, og Gudbrandsdalen var et eget politidistrikt fram til 1. januar 2016, da det inngikk i det nye Innlandet politidistrikt. Les mer ...
|
|
|
| Smakebitar fra artiklar
|
 Dagsgardsøygarden i Skjåk, der Peder Pedersen Dagsgardsødegård døde. Foto: Hans P. Hosar (2010) (født 1782, død 6. august 1846 på Dagsgardsøygarden i Skjåk), bedre kjent som « Vass-Per» var en oppfinnsom mann fra Skjåk, som var en ekspert i å beregne vannveiene i distriktet. Siden Skjåk har svært lav nedbørsmengde, gjerne så lite som 300 millimeter i året, er kunstige vanningssystemer helt nødvendig for å kunne drive jordbruk i bygda. I Skjåk alene er det registrert cirka 300 km med kunstige vannveier for å forsyne gårdene med vann. Vannveiene går gjerne helt opp til brekanten, der smeltevannet samles i en «tepping» (dam), siden bekkene som frakter smeltevann ned til gårdene raskt tørker opp. Les mer …
 Hanna Marie Resvoll-Holmsen ved teltet sitt i Adamsfjord, Lebesby kommune. Adamsfjordfossen til venstre. Foto: Gunnar Holmsen/NB Hanna Resvoll-Holmsen f. Resvoll (fødd 11. september 1873 i Vågå, død 13. mars 1943 i Oslo) var botanikar, og saman med søstera Thekla Resvoll ein av dei kvinnelege pionerane i dette faget.
Ho voks opp i Vågå, med ei mor som hadde ein flott blomsterhage og som gav interessa for planter vidare til døtrene. Do ho var fem flytta familien til Kristiania. Som barn var ho alvorleg sjuk, og etter at ho fylte tolv var ho lite på skulen. Jamvel fekk ho som nittenåring teke middelskuleeksamen, og i nokre år var ho lærar i botanikk. Først i 1902 fekk ho tatt examen artium på latinlinja. Ho byrja så å studere realfag, og hadde nokre gode år på Det kgl. Frederiks Universitet i Kristiania. I 1910 tok ho hovudfag i botanikk, slik søstera hadde gjort i 1899.
Det første feltarbeidet ho gjorde var noko tidlegare, i 1907. Då var ho med på ekspedisjonen til oseanografen Albert I av Monaco til Svalbard. Ho var den einaste kvinnelege deltakaren, men ser ut til å vorte teken på alvor, for ho vart rodd i land med telt, privant og botanisérkasse – og eit gevær om det skulle kome isbjørn. Året etter drog ho åleine til Svalbard for å fotografere for bokverket om ekspedisjonen. Ho etterlet seg ein stor plantesamling frå somrane på Svalvard, og tok nokre av de første fargebileta av arktisk flora. Boka Observations botaniques kom i populærutgåva Svalbards flora i 1927, og var den første floraen for øygruppa. Les mer …
 Bauta over Olav den heilage på ein gravhaug på Hundorp, avduka under eit stemne olsokaftan 29. juli 1907. Skulestyrar Rasmus Stauri, den gongen på Vik i Kvam, leia arbeidet med å få reist minnesmerket. Monumentet over kristningskongen står på skulens grunn, og har nok hatt stor symbolverdi i folkehøgskulemiljøet. Foto: Øyvind Holmstad (2011) var i verksemd frå 1902 til 1987. Dei fyrste åra hadde han tilhald på garden Vik i Kvam i Nord-Fron, men i 1915 vart han flytta til Hundorp i Sør-Fron. Skulen var driven i grundtvigiansk ånd, og følgde opp tradisjonen etter Christopher Bruuns verksemd i Gudbrandsdalen. Gudbrandsdalen folkehøgskule er uløyseleg knytt til familien Stauri i to generasjonar, ekteparet Rasmus og Lise Stauri og deira son Are og kone Dagny samanhengande i meir enn 70 år. Les mer …
Anders Sandvig (født 11. mai 1862 i Bud, død 11. februar 1950 på Lillehammer) var tannlege og museumsgrunnlegger. Han samla gårdsbygninger og antikviteter, og grunnla De Sandvigske Samlinger i 1887, bare 25 år gammel. I 1904 ble samlingen gjort tilgjengelig for publikum på Maihaugen i Lillehammer. Sandvig var selv direktør for museet fram til 1946.
Han var sønn av fiskerbonden Sjur Sandvig og Maren Knudsdotter Hustad. Han vokste opp i Hustad i daværende Bud kommune. Det viste seg at han var lite sjøsterk, så det å følge i farens fotspor som fiskerbonde gikk ikke. Han kom i stedet i lære hos en gullsmed i Kristiansund. En av oppgavene gullsmedene hadde på den tida var å utføre gullarbeidet for tannleger. Dette var blant oppgavene lærlinger raskt kunne settes til, og Sandvig kom dermed i kontakt med tannlegeyrket. Les mer …
 Raumabanen med Dønttinden, sett fra BrudeFoto: Halvard Hatlen er en 114,2 kilometer lang jernbanestrekning, danner en sidebane fra Dovrebanen og går fra Dombås i Oppland fylke ned til Åndalsnes i Møre og Romsdal fylke. Jernbanen passerer under Trollveggen og Romsdalshorn. Ved Verma krysser banen dalen over Kylling bru. Banen har 32 bruer og seks tunneler. Den er ikke elektrifisert, og det kjøres med dieselmateriell.
Raumabanen er den eneste jernbanen i Møre og Romsdal. Opprinnelig var det 12 stasjoner og holdeplasser langs linjen, men krav til raskere reisetid og et bedre utbygd veinett har bidratt til at flere av stasjonene er nedlagt. I dag er kun endestasjonene Åndalsnes og Dombås betjent. Stasjonene i mellom, Marstein stasjon, Verma stasjon, Bjorli stasjon og Lesja stasjon, kan gjøres betjent for kryssing av tog. Lesjaverk stasjon er en holdeplass. Stasjoner med mulighet for påstigning i dag er endestasjonene, og Bjorli, Lesjaverk og Lesja. Det er ikke billettsalg på noen av stasjonene. Om sommeren kjøres det egne turisttog. Fra 1993 til 2007 var disse kjørt som veterantog med damplokomotiv. Les mer …
 Lomsk såmaskin Foto: Arnfinn Kjelland Den såkalla lomske såmaskina var ei radsåmaskin for korn som etter kvart erstatta såing av åkrane for hand i Nord-Gudbrandsdalen og i andre fjellbygder på Aust- og Vestlandet. Den sette såkornet like djupt i jorda, og det gjekk ikkje med meir enn knapt det halve i høve handsåinga. Maskina vart forbetra i fleire omgangar og var i bruk til ut på 1900-talet.
Sokneprest Niels Petersen i Lom skal etter Ivar Kleiven ha vore den som fekk ei slik maskin til bygda i 1780-åra. Rolv K. Øygard meiner Vass-Per fann opp maskina kring 1806. Men stykket hans i Årbok for Gudbrandsdalen inneheld i alle fall ein faktisk feil; han påstår at den første maskina Per laga kom til Sygard Geilo og at presten Petersen fekk sjå ho der og kjøpte ho. Det må da ha vore etter 1806, men Petersen reiste frå Lom alt i 1797. Les mer … |
|
|
|
|
|
|
| Kategoriar for Gudbrandsdalen
|
|
|
|
|
| Andre artiklar
|
|
|
|
