Kjell Blegen (født 5. november 1929 i Vestre Toten, død 24. juni 1975 i Bærum) var sivilingeniør. Han er særlig kjent som en av lederne for Totenås-aksjonen i 1973/74, da «Totenfolkets forening til bevaring av Totenåsen» opponerte mot det de mente var overtramp fra Mathiesen Eidsvold Værk, representert av brukseier Haaken S. Mathiesen. Fra vinteren 1973 brukte han all tida si på den såkalte Totenås-aksjonen. Blegen og gardbruker Oskar Flaterud stilte seg i spissen for ei gruppe totninger som mente at brukseier Mathiesen tok seg til rette på Totenåsen, som i hovedsak var allmenningens grunn. Mathiesen hadde imidlertid eiendom i området ved Steinsjøen, og deler av denne leide han ut til Forsvaret som skytefelt. Blegen og totningene mente at mesteparten av det som Mathiesen eide her, egentlig var allmenningsgrunn.
I juni 1973 toppa konflikten seg, da et kompani fra Sessvollmoen nekta å skyte så lenge det var tvil om eiendomsretten til området. Samtidig plasserte medlemmer fra foreninga seg i skuddlinja, og satt der i timesvis. Til slutt ble aksjonistene, anført av foreningsleder Kjell Blegen, fjerna av politiet med makt. I 1974 ble Blegen og Oskar Flaterud dømt til ubetinga fengsel for ulovlig selvtekt. Les mer …
 Faksimile fra forsiden av lokalavisa Laagendalsposten 15. juni 1998 etter Birger Ruuds bortgang. Birger Johannes Ruud (født 23. august 1911 på Kongsberg, død 13. juni 1998 samme sted) var skihopper og alpinist, blant sin generasjons fremste utøvere, olympisk mester i hopp to ganger og verdensmester tre ganger. Han var i en årrekke ansatt ved ulike skifabrikker, og avsluttet yrkeskarrieren som løypeinspektør i Bærum. Han var den første idrettsutøveren som ble gravlagt på Statens bekostning.
Birger Ruud vokste opp i en idrettsinteressert familie familie på Kongsberg, med to brødre som også ble gode skihoppere. De satset på variert trening som inkluderte stuping, friidrett, turn og terrengløp på familiens hytte (Ruudhytta) på Gamlegrendåsen på Kongsberg. Sammen med broren Sigmund utviklet han Kongsbergknekken, en ny hoppteknikk med kraftig bøy i hofteleddet og med overkroppen frem over skiene.
Ruud ble olympisk mester i Lake Placid i 1932 og Garmisch-Partenkirchen i 1936 og tok OL-sølv i Sankt Moritz i 1948 (bak bysbarnet Petter Hugsted). Han ble verdensmester i 1931, 1935 og 1937, og tok VM-sølv i 1939.
Ruud var også en dyktig alpinist, med fjerdeplass i alpin kombinasjon i OL i 1936 etter å ha vunnet utforrennet. Han tok dessuten VM-bronse i kombinasjonen i 1935. Ruud var dessuten en habil turner. Han fikk Holmenkollmedaljen i 1937 og mottok Egebergs ærespris i 1991.
Les mer …
 Drosjeholdeplassen i Sandvika - på hjørnet av det som i dag heter Kinoveien og Gågaten, fotografert i 1920. I bakgrunnen middelskolen - «Rønna» - som ble revet i 1962. Foto utlånt av Bærum bibliotek. , Solvikveien 9 på Blommenholm, tidligere Ramstadsletta 2 på Høvik, er et av Norges største taxiselskaper. Helt siden Drammenbanen ble åpnet i 1872, hadde vognmenn med hest fraktet folk til og fra jernbanestasjonene. Virksomheten fikk konkurranse fra drosjebilene fra begynnelsen av 1920-årene. Asker og Bærum Taxi har sin opprinnelse i Bærum Drosjeeierforening, som ble etablert i Sandvika 21. april 1922 av 20 drosjeeiere, med Ole Aamodt som formann. Han hadde drevet med offentlig hesteskyssbefordring siden 1911 og brakte den første drosjebilen til Bærum i 1915. Les mer …
 Faksimile fra Aftenposten 20. oktober 1937: utsnitt av nekrolog over Sig Thor. - opprinnelig Thorkel Sigvardt Thorkelsen - født 15. oktober 1856 på Asker seminar (i Bærum kommune), død 18. oktober 1937 i Oslo, var skolemann, zoolog og lærebokforfatter, opprinnelig teolog, med en allsidig karriere. Som forsker var midd hans spesialområde, og han hadde en omfattende produksjon, men verdien av hans systematiske arbeider er omdiskutert. Les mer …
 Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er Brunkollen. (1945) ( ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis. Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet. Les mer … | 
