 Ólafia Jóhannsdóttir Foto: Det Hvite Bånd 100 år i Norge, 1989 (født 22. oktober 1863 i Nedre Mosfell på Island, død 21. juni 1924 i Kristiania) var en islandsk sosialarbeider og kvinnesaksforskjemper som innvandra til Norge i 1900-åra og ble helt sentral for utviklinga av helsetjenester og andre tilbud til fattige og utstøtte i samfunnet. Hun er særlig kjent for sitt arbeid i slummen på Grønland og Vaterland i Oslo, hvor hun er hedra med en byste i Vaterlandsparken og gatenavnet Olafiagangen. Ólafia var datter av sokneprest Jóhann Knútur Benediktsson og Ragnheiður Sveinsdóttir. Hun vokste opp hos tanta Torbjørg Sveinsdóttir (morens søster), som var leder av den islandske kvinnesaksforeninga, og onkelen Benedikt Sveinsson som var alltingspresident. Hun ble tidlig påvirka til å bli politisk aktiv med sterke meninger. Ólafia utdanna seg til lærer, og planla å starte en folkehøyskole. I 1892 reiste hun til Askov folkehøiskole i Danmark, hvor hun kom i kontakt med grundtvigianismen og ble sterkt påvirka av den. Les mer …
 Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt. (født Hansen 11. juni 1898, død 4. juni 1986) ble født inn i en arbeiderfamilie på Grønland i Kristiania. I 2006 ble hennes pikenavn valgt da man skulle sette navn på ei ny gate i området, Margit Hansens gate. Grunnen til at vi vet mer om henne enn det de vanlige kildene, som folketellinger og kirkebøker, kan fortelle er at hun i 1970-åra fortalte barnebarnet sitt om livet på østkanten. Dette barnebarnet er historikeren Tore Pryser, og fortellingene resulterte blant annet i artikkelen «Margit fra «Nr. 13» - Sosialhistorie fra en arbeiderbygård» (1984) og senere i et kapittel i boka Mobilitet og mentalitet (2004).
Hun blei født på Vålerenga. Foreldrene var Ludvig Hagen Hansen (f. 1877 i Skedsmo, død 1966 i Oslo) og Amalie Hansine Hansen (f. 1880 i Kristiania, død 1923 samme sted), og de bodde i Sveriges gate 15. Ved dåpen i Gamlebyen kirke (Vålerenga ble ikke eget sokn før året etter) den 17. juli 1898 fikk hun navnet Margit Viktoria. Familien flytta nokså kort tid senere til en av gråbeingårdene, Jens Bjelkes gate 39, og bodde der en tid, og så til Platous gate 30. I folketellinga 1900 finner vi henne sammen med foreldrene, broren Karl (f. 1896 på Hamar) og søstera Ragnhild (f. 1899 i Kristiania). Les mer …
 Tanta til Beate mata duene på Harald Hårdrådes plass. «Tanta til Beate» er en sang med melodi og tekst, skrevet av Lillebjørn Nilsen i 1982. Den omhandler en eldre dame fra Gamlebyen som mater duene på Harald Hårdrådes plass og mimrer om Robert Normann og Django Reinhardts musikk.
Mest kjent er String Swing-innspillingen med Nilsen, Hot Club de Norvège med Ivar Brodahl på fiolin og Jon Larsen på sologitar fra albumet Original Nilsen (Studio B BLP 4006). Den vant Spellemannprisen 1982. Melodien ble senere gjenutgitt på Hot Club de Norvèges album The Best of Hot Club (1991) og Nilsens egen 40 spor: Nilsens 40 beste (1995). Les mer …
 Martha og Jens Fodstad gifter seg (ca. 1935). Bryllupsfesten ble holdt hjemme i Nyland, der Martha bodde fra 15-årsalderen. Brudeparet flankeres av foreldrene hennes. Foto: Familiealbum (født Bredli 7. august 1897 i Østre Toten, død 13. mai 1985 i Oslo) var husmor.
Hun vokste opp i Nordlia, som datter av Ingeborg og Johan Fredrik Bredli (1869-1947). Bredli-familien bodde først i Smedstuggun, en plass under garden Breili (Bredli), men rundt 1912 kjøpte de småbruket Nyland. Bredli-folka tilhørte indremisjonsmiljøet i bygda, og Martha ble medlem av Nordliens K.U.F. I 1918 satt hun som styremedlem i foreninga. Martha var også aktiv i avholdslosjen Nordliens Haap.
Hun gifta seg rundt 1935 med den 11 år eldre jernbanekontoristen Jens Maurits Fodstad (1886-1945), født på Toten, men bosatt i Oslo. Martha og Jens Fodstad, som ikke fikk noen barn, bodde i ei leilighet i Schweigaards gate 58 i Gamlebyen. Denne overtok de etter Jens' mor Johanne.
Martha Fodstad var enke i 40 år. Mannen døde alt i 1945, mens hun levde til 1985. Hun var åndsfrisk til det siste og satt i mange år som medlem av menighetsrådet i Grønland menighet. Martha Fodstad var også glad i å reise, ikke minst med tog, som hun gjorde gratis fordi mannen hadde vært jernbanemann. Mot slutten av livet fikk hun grønn stær og ble nærmest blind, og derfor bodde hun de siste åra på Blindemisjonens hvilehjem i Ullevålsveien. Les mer …
Oslo torg var fram til noen år etter bybrannen i Oslo i 1624 byens torg. Det er i dag en plass som dannes av krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Det er planer om å endre gateløpene i området slik at torgets beliggenhet blir tydeliggjort. Torget ligger rett ved Minneparken, og det er mulig at det vil bli knyttet til denne etter en omlegging av trafikken.
Middelaldertorget er kjent gjennom skriftlige kilder, kart og arkeologiske utgravninger. Det var avgrenset av Vestre strete, Bispeallmenningen (nå Bispegata) og Nordre strete (nå Oslo gate). De viktige transportveiene Østre strete og Alnaelva lå like ved torget, og det var kort vei til Bispebrygga. Hallvardskatedralen lå rett øst for torget, mens Bispeborgen lå på nordsida. Rådhuset lå sannsynligvis på sørsida.
Torget ble brukt til vanlig torghandel og til årlige vintermarkeder til inn i 1630-åra. Det viktige vintermarkedet startet første søndag i fasten. Etter at Christiania var grunnlagt på den andre siden av Bjørvika ble Stortorvet byens nye torg, og Oslo torg falt ut av bruk. På midten av 1700-tallet ble Nordre strete forlenget over torget fram til Gravergata (nå Konows gate). På slutten av 1800-tallet ble så Bispeallmenningen forlenget sørover, gjennom området hvor katedralen lå. Den største endringen i området kom i 1960-åra, da deler av ruinene etter Hallvardskatedralen ble lagt under betonglokk og Bispegata ble motorvei. Gata er nå redusert til en tofelts vei. Etter at Bjørvikatunnelen ble ferdigstilt i 2010 ble det mulig å avdekke torget, ettersom man nå har muligheter til å legge om trafikken. Pr. 2013 er det uklart om og når dette vil skje. Les mer …
Mariakirken var en av de eldste kirkene i Oslo. Den første kirken var antagelig en trekirke fra 1000-tallet. Denne ble så etterfulgt av en steinkirke fra 1100-tallet, som ble utvidet og bygget om flere ganger. Den ble et kongelig kapell. Ruinene etter kirken er i dag synlige i Middelalderparken.
Den første kirken har man bare funnet mindre spor etter. Steinkirken er langt bedre dokumentert. Den er nevnt i middelalderdokumenter som Mariu kirkiu, Marikirkiu og lignende navn. Opprinnelige var det en enskipet steinkirke med kor og apsis. Etter en tid ble det reist et vesttårn. På 1200-tallet ble kirken bygget om og fikk et nytt gotisk tårn. En ny ombygging fulgte på 1300-tallet. Kirken ble da for en stor del gjenreist i tegl, med et skip som var utvidet vestover, to store tårn i vest og et nytt korsformet kor.
I 1314 bestemte Håkon V at prosten i Mariakirken skulle være vokter av rikets segl til evig tid.Med dette ble hovedstaden i praksis flyttet fra Bjørgvin til Oslo.
Blant de som er gravlagt i kirken er Håkon V Magnusson og dronning Eufemia, hennes far, Wislaw II av Rügen (død 1302) og Håkon VI (død 1380). Sistnevnte var gravlagt i Det hellige kors' kor.
Kirken ble brent ned av svenskene under angrepet på Oslo i 1523. Man satte ikke i gang med reparasjoner, og ved reformasjonen var den så forfallen at det ikke lenger var mulig å redde bygningen. I 1542 ble den derfor revet. I 1624 ble Oslo flyttet vestover, og området hvor ruinene etter Mariakirken ligger ble brukt som jordbruksareal. Ruinene ble derfor i liten grad forstyrret, og i 1867 ledet Nicolay Nicolaysen en utgravning der. Senere utgravninger har blitt foretatt av Gerhard Fischer i 1935 og Håkon Christie i 1961– 1963. Les mer …
| 
