Forside:Akershus fylke

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Forside:Akershus»)
Hopp til navigering Hopp til søk

LANDSDEL: Østlandet  • Sørlandet • Vestlandet • Midt-Norge • Nord-Norge
FYLKE: Akershus • Buskerud • Innlandet • Oslo • Telemark • Vestfold • Østfold
KOMMUNE: Asker • Aurskog-Høland • Bærum • Eidsvoll • Enebakk • Frogn • Gjerdrum • Hurdal • Lillestrøm • Lunner • Lørenskog • Nannestad • Nes • Nesodden • Nittedal • Nordre Follo • Rælingen • Ullensaker • Vestby • Ås

Om Akershus fylke
02 Akershus vapen.png
Akershus (fra norrønt akr, åker, og hús, borg eller kastell) er et fylkeØstlandet, som omkranser det meste av Oslo, og grenset ellers mot Østfold, Buskerud og Innlandet. Som en del av Regionreformen 2014–2018 ble fylket 1. januar 2020 en del av nye Viken fylke, men 1. januar 2024 ble storfylket oppløst, slik at Akershus igjen ble et eget fylke.

Med i overkant av en halv million innbyggere er Akershus nest største fylke etter Oslo, målt etter folketall. En rekke fylkeskommunale funksjoner er felles for Oslo og Akershus. Administrasjonssenteret for Akershus fylke ligger i Oslo. Hele fylket inngår i Stor-Oslo.

Fylket består av tre regioner. I sør Follo, i nord Romerike, og i vest de to kommunene Asker og Bærum som en enklave mellom Oslo og Buskerud. Historisk sett har det vært få byer i Akershus. Enkelte ladesteder, som Hølen og Son har hatt bystatus, men man har ikke fått noen større byer som i nabofylkene. I senere år har fire kommuner gitt bystatus til tettsteder: Lillestrøm i Skedsmo (1997), Sandvika i Bærum (2003), Ski (2004) og Drøbak i Frogn (2006).   Les mer ...

 
Smakebiter fra artikler
Stortingsmannen Anders Venger.
Foto: Stortingsarkivet/Commons
Anders Venger (født 5. januar 1872Øgarden Tønsåk i Eidsvoll, død 23. februar 1935Røde Kors klinikk i Oslo) var gardbruker, bruksforvalter og politiker (H). Han var ordfører i Eidsvoll og sentral i rikspolitikken. På 1920-tallet var Venger både stortingsmann og statsråd. Han vokste opp på Venjerbakken, en av Eidsvolls beste eiendommer. Garden ligger på vestsida av Vorma, i nærheten av Eidsvoll Verk og industristedet Bøn. Anders Venger var sønn av Marte Olava Aas (1848-1907) og Johan A. Venger (1846-1921). Faren, som hadde kjøpt Venjerbakken i 1873, var aktiv i kommunepolitikken i bygda.   Les mer …

Kongsvinger stasjon i 2007.
Foto: Trond Strandsberg
Kongsvingerbanen ble åpnet 3. oktober 1862, og den strakte seg fra Lillestrøm til Kongsvinger. Den ble forlenget til Magnor og knyttet til det svenske jernbanenettet i 1865, og banestrekningen fram til riksgrensa fikk navnet Grensebanen. Denne hadde fra 1918 den 14 km lange sidelinjen Vestmarkalinjen som gikk fra Skotterud stasjon og hadde primært godstrafikk, men også begrenset persontrafikk i årene 1921 til 1931. Sidelinjen ble lagt ned i 1965.

Lengden fra Lillestrøm til grensa er 121,7 km. I 1951 ble Kongsvingerbanen elektrifisert.

Stortinget vedtok i 1857 å bygge banen, og den ble kostnadsberegnet til 7,4 millioner kroner. Kongsvingerbanen er Norges første jernbanestrekning som ble bygd med statlig aksjemajoritet. Staten sto for 88,4 % av aksjene, private for 4 % og kommuner, amtskommuner og sparebanker for 7.8 %.

Arkitekter for flere av stasjonsbygningene fram til Kongsvinger var Heinrich Ernst Schirmer og Wilhelm von Hanno, fra Kongsvinger til riksgrensa Georg Andreas Bull. Bygningene som ble bygget i sveitserstil, er i dag fredet. Omkring stasjonsbygningene vokste det opp større og mindre trafikknutepunkt og stasjonsbyer.   Les mer …

Krysset mellom Nannestadgata, Brinken og Hagegata.
Foto: Leif-Harald Ruud
(2019)
Kampen er et strøk i Oslo, mellom Tøyen og Vålerenga, preget av eldre bebyggelse fra 1800-tallet, særlig trehusbebyggelse. Kampen er i dag en del av Bydel Gamle Oslo. Forfatteren Thorbjørn Egner (1912-1990) vokste opp på Kampen, i Normannsgata 5. Plassen foran Kampen kirke bærer fra 1992 navnet Thorbjørn Egners plass. Egner har gitt uttrykk for at oppveksten på Kampen har inspirert forfatterskapet hans.

Begrepet kampegutt er tradisjonelt et kallenavn til en mannsperson fra Kampen, av den grunn har også Kampen Janitsjarorkester fått kallenavnet Kampegutta. Det faktum at skøytekongen Knut «Kupper'n» Johannesen kalte seg kampegutt, satte i gang en diskusjon som fortsatt pågår. Han vokste opp i Hertug Skules gate, og i dag er det en gjengs oppfatning at denne ligger på Tøyen. Ikke desto mindre blir begrepet Nedre Kampen titt og ofte brukt om kvartalene mellom Åkebergveien og Kjølberggata, og ikke bare av eiendomsmeglerbransjen. I rodeinndelingen for Gamle Oslo, som det finnes peker til i kildelisten, er alle gatene innenfor triangelet Hagegata, Borggata, Åkebergveien og Kjølberggata tillagt Kampen.

Terrenget egnet seg ikke for jordbruk og tidlig bosetning, men funn av stridsøkser, sverd og hodeplagg for strid tidlig på 1800-tallet på løkkeeiendommen Utsikten datert fra perioden 850-950 tyder på at det var bosetninger her i vikingtiden. Dette bekreftes også av et funn av et sverd under bakgårdsarbeider i Trysilgata 7 i 2011.

Utover på 1200-tallet var det etablert en gård i området med det topografiske navnet Berg, med tomtegrenser i vest til Tøyengårdene, i nord til Kjølberggårdene (i dag Lille Tøyen) og i øst til Valle. Gården hadde mange partseiere, særlig blant geistlige og bedrestilte borgere, og mye av jorda ble utparsellert til disse for dyrkning av egne jordbruksvarer. Området fikk derfor etter hvert navnet Bergsløkkene. Etter reformasjonen i 1537 ble eiendommen krongods og lagt under ladegården, mens mye av jord var bortforpaktet.   Les mer …

St. Birgitta kirke i Ridehusgaten 26 med prestegården bak.
Foto: Anton Olsen/Nasjonalbiblioteket
(1920–1930)
St. Birgitta menighet er en katolsk menighet i Oslo katolske bispedømme som omfatter østfoldkommunene Fredrikstad, Sarpsborg og Hvaler. Menigheten som ble grunnlagt i 1878 har sitt sete på Cicignon i Fredrikstad og er viet til Birgitta av Vadstena. St. Birgittas første hyrde var pastor Karl Franciskus Carlén. Han ble utnevnt til sogneprest i 1878, og fikk i oppdrag å bygge opp menigheten. Allerede året etter forlot han Fredrikstad, og P.E. Kjelsberg, en av de første norskfødte katolske prester etter reformasjonen, tok over. Han forble hos sin menighet fra 1879 til han døde i 1887. Siden 2015 har pastor Premanath Jagath Gunapala O.M.I. fra Sri Lanka vært menighetens sogneprest.   Les mer …

Sult Gruppen har leid Tveiter av Asker kommune fra 2005 og driver i dag selskapslokale i den gamle hovedbygningen fra midten av 1800-tallet.
Foto: Karl Braanaas
(2006)
Tveiter, Tveter, er gnr. 19 i Asker, Holtsmarks vei 5. Opprinnelig navn er Þveitar, som enten kan bety et utskilt stykke jord eller eng mellom bergknauser. Det siste er en god beskrivelse av innmarka til Tveiter.

Gjennom gården fører oldtidsveien mellom Asker og Sylling. På gården er det funnet en klebersteinsgryte fra yngre jernalder. I Gupuelva hadde gården både kvern (registrert 1690) og sag (registrert 1618). Saga ble nedlagt i første halvdel av 1600-tallet, men satt opp igjen i 1795 og drevet frem til omkring 1900.

I 1647 var Oslo Hospital eier, og brukeren het Erik. Gården hadde en av bygdas største besetninger i 1657 med 4 hester, 12 kuer, 2 geiter, 12 sauer og 3 griser. Leilending fra 1711, Anders Hanssøn kjøpte gården av Hospitalet i 1737 med lånte penger. Kreditoren, Christiania-borgeren Johan Fredrik Larssøn, overtok gården, og Anders ble igjen leilending. I 1753 kjøpte bonden på Vestre Asker, Haagen Evensøn, Tveiter. Sønnen Hans Haagensen (1744–1829) overtok gården i 1774 og bygde opp et helt lite gårdsimperium, Øvre Sem, Vestre Nes og Oust i tillegg til Tveiter. Gårdene ble fordelt på sønnene.   Les mer …

Magnus J. Dahl i yngre dager
Magnus Johansen Dahl (født 25. mars 1862 i Spydeberg, død 12. januar 1952) var skomaker, evangelist, vekkelsespredikant og misjonær, mest kjent for å ha grunnlagt Fellesmisjonen i Mjøsområdet i 1899. Dahl var ugift hele livet. Han var sønn av husmann Johannes Larsen og Marie Larsdatter. I folketellinga for 1865 er familien registrert på plassen «Sydbraaten» under Nord-Hovin i Spydeberg. Han vokste opp i enkle kår, som den femte i en søskenflokk på åtte. Dahl ble regnet som begavet og med stor kunnskapstørst, og planla å bli skolelærer. Han besto derimot ikke opptaksprøven, men kom etter hvert inn i skomakerlære i Oslo. I sin tid som skomakerlærling begynte han å samtale med folk om Gud, og kom ganske snart med i kristen møtevirksomhet, særlig i Treiders virke i byen.   Les mer …

Kirkegata i 1880-åra sett fra jernbanestasjonen.
Foto: Akershusbasen.
Lillestrøm bygningskommune ble opprettet i 1878 etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven av 1869 skulle gjelde for tettstedet. En bygningskommune hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til Lillestrøm ble egen kommune i 1908, tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesen og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg. Det var jernbanen sammen med sagbruksindustrien som utvilsomt la grunnlaget for denne raske utviklingen og var hovedårsaken til at stedet ble et trafikknutepunkt på Romerike.   Les mer …

Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble kalt både Hønensaga, Lillestrømbruket og Dampsaga
Foto: MiA (Museene i Akershus)
Lillestrøm Dampsag & Høvleri ble bygd i 1869 med midler fra et aksjeselskap på åtte personer. I begynnelsen ble sagbruket kalt Hønensaga etter en av aksjeeierne og initiativtakerne, overbanemester og ingeniør Johan Chr. Hønen, men bruket ble vanligvis kalt Dampsaga eller Lillestrømbruket. Hønen sørget for at bruket ble anlagt på den statseide tomta like ved Lillestrøm stasjon. Tomta var ideell for sagbruksvirksomhet, for der lå det allerede et sidespor til jernbanen, og det flate terrenget passet ypperlig til fabrikklokaler og lagerplass for trelast. Dessuten lå sagtomta ved elvebredden, og det kunne bygges kjerrat ned til tømmeret som enten ble fløtt på Nitelva eller slept hit med dampslepebåt fra Fetsund lenser. Sagbruket holdt det gående til 1965, da det ble ødelagt i en brann.   Les mer …
 
Se også
 
Kategorier for Akershus fylke
 
Andre artikler