 Utdrag fra artikkel om Karsrudkongen ( Totn 1949) (født 18. februar 1823 i Almsroen på Toten, død 19. juli 1903 i Roli i Østre Toten) var best kjent som Karsrudkongen ( Askjumkongen). Gjennom ekteskap, hardt arbeid og gunstige tider for spekulasjon var han på slutten av 1800-tallet en av de betydeligste eiendomsbesitterne på Toten. Kongen ble ikke født som prins. Han var sønn av husmannsfolka Johannes Olsen og Berte Johannesdatter på plassen Almsroen under Alm i det seinere Vestre Toten. Familien flytta etter hvert til Mesterstuggua under Tømmerhol i Østre Toten. I ungdommen gikk han som kramkar, gjerne samtidig med at han gjorde hekter. Les mer …
 Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15. september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av. Foto: Tor Olav Haugland (2019) var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945. Les mer …
 Stenberg friluftsmuseum er en del av Mjøsmuseet, og ligger i Vestre Toten kommune. Det er bygd opp rundt amtmannsgarden Stenberg, og er omgitt av park, åker og eng. Foruten hovedbygningen fra 1790-tallet, består anlegget av 11 forskjellige hus. Bildet viser parkanlegget nedenfor hovedbygningen. Foto: Stig Rune Pedersen, 2012 omslutter amtmannsgarden Steinberg (Stenberg) i Vestre Toten. Les mer …
 Personer fra Totenlaget holder lagets fane, med det norske flagget i bakgrunnen. Bildet er tatt på Norsk Folkemuseum i 1953. Totningene i Oslo har sia midten av 1800-tallet vært ei stor innflyttergruppe i hovedstaden. Flyttinga fra totenbygdene, 10-12 mil nord for Oslo, er et eksempel på den gradvise urbaniseringa av Norge gjennom de siste 150 åra. I motsetning til utvandringa til Amerika, som begynte omtrent samtidig, har flyttinga til hovedstadsområdet pågått kontinuerlig over et svært langt tidsrom, og tallet på utflyttere har sannsynligvis passert tallet på utvandrere.
Historikeren Jan Eivind Myhre skriver i Oslo bys historie at folk fra bygdene nord og øst for hovedstaden var de største innflyttergruppene fram til slutten av 1800-tallet. Ikke minst gjorde kommunikasjonsutviklinga det lett å reise. Norges første jernbane gikk fra Christiania til Eidsvoll, og der var det forbindelse til de mange dampskipa som gikk på Mjøsa. Etter 1902 ble Gjøvikbanen en direkte og enkel forbindelse mellom Gjøvik-Toten og hovedstaden. I Kristiania-folketellinga for 1910 er det registrert 1109 personer med fødested Toten, enten Østre eller Vestre. I tillegg kommer de som bodde i Aker, Lørenskog og andre bygder i nærheten av Kristiania.. Les mer …
 Ole Skattum Foto: Fra Totens bygdebok II (1953) Ole (O. A.) Skattum (født 30. august 1832 på Skattum i Østre Toten, død på Lysgård ved Lillo 14. april 1916) var lærer og klokker. Han vokste opp på garden Skattum i Nordlia, som sønn av gardbruker Anders Skattum. Ole Skattum, som ikke må forveksles med onkelen, treskjemakeren Ole Skattum (1799–1884) på nabogarden, ble ansatt ved Fagernes skole i Totenvika i 1862. Mens han var der, fikk han lov til å holde vikar i to år mens han gjennomgikk lærerskolen i Asker. Da han bodde i Totenvika, var Skattum også med på å ta initativ til Hjeld Brænderi, et av de små samvirkebrenneria på Toten.
Fra 1867 til 1874 var Skattum lærer og klokker i Skjåk. Han var den første læreren der med seminarutdanning. I 1868 fikk han i gang en kveldsskole som ga videreutdanning i allmennfag for konfirmert ungdom, tilsvarende det som seinere ble kalt fortsettelses- eller framhaldsskole. Skattum satt i det første forstanderskapet for Lom og Skjåk sparebank, grunnlagt i 1873. Les mer …
 Portrett av Magelssen som ordfører i Sogndal. Foto: Sogn og Fjordane fylkesleksikon (født 2. mai 1804 i Christiania, død 19. januar 1876 på Lillehammer/ Vestre Toten) var utdanna teolog. Han var sokneprest i Sogndal og Vestre Toten, og i begge bygdene var han ordfører. Magelssen vokste opp i Christiania, som sønn av farvemester Christian Magelssen (1771-1853) og hans andre hustru, Anne Marie, født Gullichsen (1778-1852). Blant søsknene var mangeårig politimester i Bergen, Thorbjørn Lechve Magelssen (1817-1905). Han tok teologisk embetseksamen i 1827 og virka først som sokneprest i Daviken og Sogndal. Mellom 1837 og 1839 var han den første ordføreren i Sogndal.
I 1828 gifta han seg med Maren Dortea Marie Christie (1805-?), datter av Slidre-presten Edvard Christie og kona Dorte Marie. De fikk hele elleve barn, bl.a. sønnen Wilhelm Christian (1841-1922), som også ble prest. Dattera Anne Cathrine (1832-1924) ble prestefrue, gift med Otto Ottesen. Les mer … | 
