 Fengselsbygningen rundt 1950, da Stav Pleiehjem holdt til her. Foto: Akershusbasen. markante murbygning har helt siden 1863 vært et landemerke på Stavtoppen i Strømmen. Fengselet var bygd på prinsippet om ensom avsoning av de innsatte, og cellevinduene var plassert høyt oppe på veggen for at fangene ikke skulle kunne se ut. Opprinnelig var det utstyrt med 35 enkeltceller og seks fellesceller pluss en straffearrestcelle, rettslokale og leilighet til vaktmester. Maten til de innsatte var svært enkel og ble laget på kjøkkenet til vaktmesteren. Det hører med til historien at den nest siste dødsdømte fangen på 1800-tallet i Norge var plassert her før han ble henrettet. Fengselet ble nedlagt i 1904. Fra 1924 ble bygningen igjen tatt i bruk, da som Stav Pleiehjem. Pleiehjemmet ble nedlagt i 1975 etter rundt femti års drift. I 1979 ble eiendommen solgt og omgjort til hotell. Les mer …
 Sult Gruppen har leid Tveiter av Asker kommune fra 2005 og driver i dag selskapslokale i den gamle hovedbygningen fra midten av 1800-tallet. Foto: Karl Braanaas (2006) , Tveter, er gnr. 19 i Asker, Holtsmarks vei 5. Opprinnelig navn er Þveitar, som enten kan bety et utskilt stykke jord eller eng mellom bergknauser. Det siste er en god beskrivelse av innmarka til Tveiter.
Gjennom gården fører oldtidsveien mellom Asker og Sylling. På gården er det funnet en klebersteinsgryte fra yngre jernalder. I Gupuelva hadde gården både kvern (registrert 1690) og sag (registrert 1618). Saga ble nedlagt i første halvdel av 1600-tallet, men satt opp igjen i 1795 og drevet frem til omkring 1900.
I 1647 var Oslo Hospital eier, og brukeren het Erik. Gården hadde en av bygdas største besetninger i 1657 med 4 hester, 12 kuer, 2 geiter, 12 sauer og 3 griser. Leilending fra 1711, Anders Hanssøn kjøpte gården av Hospitalet i 1737 med lånte penger. Kreditoren, Christiania-borgeren Johan Fredrik Larssøn, overtok gården, og Anders ble igjen leilending. I 1753 kjøpte bonden på Vestre Asker, Haagen Evensøn, Tveiter. Sønnen Hans Haagensen (1744–1829) overtok gården i 1774 og bygde opp et helt lite gårdsimperium, Øvre Sem, Vestre Nes og Oust i tillegg til Tveiter. Gårdene ble fordelt på sønnene. Les mer …
 Kråkstad samfunnshus, 1956. Kinoen hadde framvisninger i festsalen på dette bygget. i Follo starta opp driften høsten 1956. Tida etter krigen var en periode da nye kinoer dukka opp mange steder rundt om i landet. Midt på 50-tallet var det over 600 kinoer i drift. Oppstarten av kino i Kråkstad samfunnshus var slik sett en del av en landsomfattende trend. I starten hadde kinoen forestillinger søndager (kl. 17, 19 og 21) og onsdager (kl. 19 og 21). Det viste seg snart at forestillingene på onsdager kl. 21 hadde lavest besøkstall og disse ble fjernet fra programmet allerede etter en knapp måneds drift. Søndagsforestillingene kl. 21 gikk også dårlig. Et tydelig eksempel på dette ser vi søndag 3. mars 1957. Filmen En verdensomseiling under havet gikk både kl. 19 og 21.15. Ved den første forestillingen var det 52 barn og 121 voksne i salen. Seinere på kvelden var det bare sju voksne som løste billett! Selv om søndagsforestillingene kl. 21 gikk med underskudd, ble de beholdt ut 1957. Fra januar 1958 hadde Kråkstad kommunale kino dermed tre ukentlige forestillinger. Les mer …
 Margaretakirkens ruin sett fra østveggen. Koret i forgrunnen, deretter skipet med vestveggen i bakgrunnen. Foto: Chris Nyborg (2013) var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer …
 Utsnitt av et Jørgen Dukan-motiv. hadde tradisjonelt ingen sterk posisjon i Lørenskogs kulturliv. Et visst omslag inntraff i 1970-åra. Ikke minst fikk det stor betydning på lang sikt at en gruppe personer i 1972 tok initiativet til å opprette Lørenskog Kunstforening. Dermed ble mulighetene for å drive aktiv kunstformidling på lokalplanet betydelig styrket. Men ennå i midten av 1980-åra opplevde senere ordfører Åge Tovan fra Arbeiderpartiet at egne partifeller sperret øynene opp da det ble foreslått å opprette et galleri i tilknytning til det planlagte kultursenteret i Triaden. Gradvis endret imidlertid holdningene seg. Ikke minst spilte to av initiativtakerne bak opprettelsen av Lørenskog kunstforening – Leo Schikora og Jørgen Dukan – en viktig rolle i denne sammenheng. Begge var profesjonelle kunstnere. Og sammen representerte de en første generasjon av kunstnere i Lørenskog som forsøkte å gjøre bildende kunst til levebrød. Les mer … | 
